Bra med banjo

Akkurat når blue-grass ble hipt, er ikke godt å si. Vi snakker nok heller snikinnføring enn storminvasjon. Resultatet? En indieopopstand som flyr rundt med banjokoffert i tide og utide. Poenget? Det er forskjell på dem og Earlybird Stringbands primus motor Hans Martin Aunestad, som i 2005 brukte studielånet på banjo istedenfor pensumbøker og siden aldri så seg tilbake.

Til grunn for det dette sekshodete strengensemblet gjør, ligger det en grunnleggende forståelse av den amerikanske bluegrasstradisjonen. Så grundig som gutta har gjort hjemmeleksene sine, kan de ikke lastes for å spille egenskrevne låter, framført på en måte som lar det skinne gjennom at de er en gjeng pene, flinke NMH-gutter – definitivt ikke nylig gravd opp fra et gjørmehull i Texas. Låter om hjerte, smerte og «that long lonely road», den karakteristiske smått nasale vokalen, mangestemte kor og mye plass for solospill – alt er på plass. Fele, dobro, banjo, mandolin, gitar og bass spinner rundt hverandre i et renskårent, oversiktlig lydbilde der man uten vansker kan sile ut fine detaljer.

For den som har fått sine doser amerikansk folkemusikk – eller bare god pop – er forskjellen hørbar. I låtene finnes elementer som både fjerner Earlybird Stringband fra den bokstavtro tradisjonen, og kan få lytteren til å både heve øyenbrynene og trekke på smilebåndet. Noen mener bluegrass er et spørsmål om elsk eller hat. Det er det kanskje – men da er kanskje Blindsides en inngang som gjør at du definitivt lander på elsk neste gang.