For musikere i Jake Ziahs sjanger, altså tekstdreven whiskeyhvesing over rustikke arrangementer, er det viktig å A) ha gode tekster, B) ikke ta seg selv for alvorlig og C) være bevisst på sjangerens svakheter. Jake Ziah går fra en litt skuffende innsats på A), via solid stryk på B), til noe så totalt usannsynlig som å redde seg inn og vel så det på C), den vanskeligste av de tre.

Dette er jo unektelig i utgangspunktet en ganske kjedelig sjanger. Jake Ziah (det er forresten et band, ikke en kar) vet dette, og gjør små innsatser, aldri store, aldri overdrevne, for å holde lytteren interessert. En uventet rytme her, et pumpeorgel her, en tilnærmet glad tekst der, tro meg, det gjør underverker. Det er altfor få underverker i den norske produksjonen av whiskeydepp.

Alt er ikke perfekt. For all del. Tekstene, symbolladet prosa om stort sett kjipe ting, gjenomarbeidet som de åpenbart er, mangler ofte det lille som kunne gjort dem siterbare på andre steder enn Bokkafeen. Og så slippes den av en eller annen uforståelig grunn på våren. These Days Do You No Justice er ikke et norsk mesterverk, bare veldig mye bedre enn veldig mye som veldig mange sier er veldig bra.