Med bredbeinte vers som «Jeg går på sprengstoff baby, jeg er hekta på eksplosiver, kom hit med en fyrstikk baby, hvis du tror jeg overdriver», knekk i stemmen og solbriller a la Elvis, kommer Rex Rudi og ber deg ta ham på alvor. Han er tross alt den cooleste kjøteren i gata. Og dersom du ikke liker han, så er det helt greit. Da liker ikke han deg heller.

Tomas Drefvelin aka Rudi, (som også er skaperen av tegneserien om bandet), er en norsklærers drøm når det kommer til morsmålsdikting. Norske tekster høres ofte rare ut når de brukes i en sjanger hvor man vanligvis uttrykker seg på engelsk. Men som Arne Bendiksen en gang klokelig sa: «Engelske tekster handler også om tåpelige ting, vi legger bare ikke merke til det.»

Musikalsk sett sirkles det rundt det som kan kalles rockabilly. Her er både den frenetisk swingende, og den mer seige riffbaserte utgaven av sjangeren. En småskitten produksjon understreker retropreget og gir mer en konsertfølelse enn en studiofølelse. Det er et valg bandet er tjent med.

Attitude er et viktig stikkord, og målgruppen er smal. Backbeat og Begjær er ingen døråpner, og passer nok best for rockabillyvennlige tøffinger uten norskaversjon, og for språkentusiaster.