I sin etter hvert svært så kjente bok «Stupid White Men» skrev hissigpropp og populistretoriker Michael Moore et åpent brev til Arafat. I brevet oppfordret han presidenten til å lede sitt folk i ikkevoldelig sivil ulydelighet mot Israel. «It’s simple. You just lay your bodies and don’t move and don’t fight back when they try to drag you away.»

«Private» handler om nettopp dette, om enn i en mindre skala. Fire israelske soldater okkuperer et palestinsk hus, og fembarnsfamilien som bor der, ledet an av en seriøs Gandhi–fan av en far, nekter å flytte ut. That’s it. It’s simple.

Men det er selvfølgelig ikke så lett. Familien har alle mulig tenkelige ideer om hvordan situasjonen skal håndteres, det være å flykte til Europa, slåss med sterke ord og never, bli et apatisk vrak eller sprenge hele israelergjengen til helvete med bomber. Filmen fokuserer mer på konflikten mellom den stae faren og hans familie, enn på den mellom soldatene og beboeren, hvilket er synd, siden filmens eneste riktig gode skuespillerprestasjoner dukker opp med soldatene.

Manus er repetitivt, kamera er håndholdt, kvinner er redde for sine barn og menn står på sine prinsipper. Vold løser ingenting og soldater har følelser de og. Håper du lærte noe.