Fjernt fra Bjørvikas marmorkoloss og anstrengte atmosfære utdannes morgendagens operasangere på liksom-østkanten Grünerløkka. Det er tid for vårproduksjonen, men et kvarter ut i utdraget fra «Dialogues des Carmelites» av Francis Poulenc virker ikke operamorgendagen lys, for maken til traust opera skal man lete lenge etter. Med den franske revolusjon som bakteppe synges det om hovedpersonen Blance de La Forces (spilt av Ingegjerd Bagøien Moe) frykt og flukt fra verden. Men det overspilles og synges så dramatisk at man skulle tro det var holocaust som var tematikken.

Etter dette kommer heldigvis vendepunktet: «L’elisir d’amore» av Gaetano Donizetti er kveldens høydepunkt med fantastisk skuespill og sang av Petter Wulfsberg Moen i rollen som den innbilte forføren Nemorino. Han ser ut som Titten Tei, men veier opp med en flott barytonstemme. Nemorino drikker en Don Juan-eliksir som han er sikker på kommer til å sikre ham drømmedama Adina.

Man skal ha noen studiepoeng i italiensk, fransk og tysk under beltet for å henge med på tekstene. Dette veies fint opp av at regissør Hilde Andersen mellom hvert utdrag kort forklarer kommende handling. De to neste utdragene «Der Freischutz» og «La Cenerentola» (Askepott) av henholdsvis Carl Maria von Weber og Gioacchino Rossini er underholdende, med sistnevnte utdrag som den beste. «Der Freischütz» byr på herlig lekent samspill, og samler alle kveldens åtte operasangere på scenen samtidig. Da er det lett å glemme den kjipe starten på kvelden.