Forstå det den som kan

Noen ganger er musikk ment for å treffe et bredt publikum – andre ganger er det stikk motsatt. Like Rats From A Sinking Ship, og deres album We Get Along Like a House on Fire, havner i sistnevnte kategori. Dette er utvilsomt musikk for spesielt interesserte.

Musikken er stereotypisk hardcore akkompagnert av skriking. Det er i hvert fall førsteinntrykket man får ved å legge skiva i spilleren. Åpningssporet er hardt og brutalt, og screamo-vokalen spyr ut tekster hvor ikke bare uttalen, men også innholdet, er temmelig uforståelig. «Friday night is just a sperm bank in disguise/non-profit gigolos and Trojan whores/storks poppin’ Valium to kill the remorse«. Og beklager, men jeg forstår ingenting av dette.

En gledelig overraskelse er det derfor at musikken bak den ensformige vokalen etter hvert viser seg å være variert. Det som starter som utelukkende hardcore, skifter snart til mer seige sanger, og etter en stund dukker det til og med opp en synth. Enkelte spor, som låta «One Bird in the Hand is Worth Nothing«, er til tider gode lytteropplevelser. Albumet er da også produsert av Alex Newport, som tidligere har jobbet med band som The Mars Volta. Imidlertid blir ikke det instrumentale spennende nok til å redde denne plata for en som ikke setter pris på konstante mannlige høyfrekvensskrik. Hvis du derimot er en av dem som foretrekker skriking istedenfor sang, uforståelighet fremfor kvalitet i tekster, og variert hardcore, er dette albumet for deg.