I «Den korte veien hjem», Johann Grips romandebut, møter vi de to svensk–østerrikerne der Vater og Gretchen, to mennesker som etter ektefellenes død har funnet sammen. De innvandret begge til den vesle bygda i Värmland, hvor handlingen foregår, på 60– tallet. Der tok Vater arbeid på jernverket, mens Gretchen ble hjemmeværende. Selv om de begge nå er pensjonert, lever de ikke noe slaraffenliv. Det er alltid noe i huset eller hagen som må gjøres. Skildringen av forholdet mellom de to, et forhold preget av arbeid og praktisk, avmålt kjærlighet, er romanens store styrke. Spesielt den særegne språklige tonen – etter 30 år i folkhämmet er de østerrikske røttene langt fra avslitt – har Grip klart å fange på en glimrende måte. Man gleder seg til å få høre mer om de tos gjøren og laden, for eksempel om den planlagte ferien i Danmark. Men det får man ikke. Man får heller ikke høre noe særlig mer om hvordan det går etter at der Vater kaster en av bygdas flyktninger i elva. For idet plotet tetner til, idet man tror man er ferdig med eksposisjonen, er romanen slutt.

«Den korte veien hjem» er en av svært få romaner som burde vært dobbelt så lang – da ville den ikke bare vært en språklig og stilistisk oppvisning, men, sannsynligvis, også en fullblods fortelling.