Det er lørdagskveld og forventningene stiger i takt med antall musikere som beveger seg opp på scenen på Blå. Fire gitarister, inkludert vokalisten, en bassist, en trommis og en cellist gjør seg klare til å spille, og når Youth Pictures of Florence Henderson endelig setter i gang kommer det lyd. Mye lyd.

Det er tydelig at dette er et band bestående av en gjeng dyktige musikere. Svevende, psykedeliske partier fører publikum inn i en musikalsk transe, og assosiasjonene flyr fort til både Mogwai og The Megaphonic Thrift. Det er fascinerende å se syv musikere bevege seg så samkjørt og så energisk på scenen, og det tar ikke lang tid før energien smitter over på tilhørerne. Samtlige av publikumet i syne beveger seg i takt med musikken, og applausen sitter løst. Bandet spiller tight, og det er tydelig at dette er en gjeng som vet å samkjøre seg.

Mye lyd er bra, men ikke hele tiden, og det er mange inntrykk å ta inn når så mange instrumenter spiller samtidig. De fire gitarene supplerer hverandres lyse partier, og sammen med celloen blir lydbildet preget av litt i overkant mye diskant. Det er vanskelig å høre hva vokalisten synger når så mye annet foregår, og transen som fanget ved konsertstart dabber av lenger ut i konserten. De lange låtene ligner på hverandre, og det kan bli litt for mye av det gode. Musikerne i Youth Pictures of Florence Henderson er tydelig en scenevant gjeng som er vant til å holde tempoet oppe, men uten variasjon i musikken blir dette litt ensformig i lengden.

universitas@universitas.no