Mot et bakteppe av en diger nedskriblet tavle utspiller de høylytte relasjonsdramaene mellom en gjeng medisinstudenter i mellomkrigstidens Wien seg. De krangler, drikker og bytter kjærester over en lav sko – litt for å finne seg selv, men kanskje mest for å slippe å tenke på livet etter eksamen. De er ungdommelige og selvopptatte, og forhåpentligvis ikke representative – for her er mye overflatisk angst uttrykt i helt ufiltrerte klisjeer. Utsagn som «Ingen mann er en øy» og Paradise Hotel-floskler om å være seg selv farer mellom skuespillerne som våte kluter. Ikke engang enkelte gode øyeblikk fra hovedrolleinnehaver Marie Bolkhus eller jenteklining med Ane Dahl Torp kan skjule mangelen på troverdighet i denne oppsetningen av Sjuk ungdom.

Angst, seksuell eksperimentering og vold er universelt engasjerende, men på forskjellige måter i forskjellige tider. Da stykket ble skrevet i 1926 hadde nok dette en klar sjokkerende og dagsaktuell effekt. Det har det ikke i dag. Og når regien ikke en gang forsøker å aktualisere verken temaene eller teksten for dagens publikum, er det bare å trekke på skuldrene. Jasså, synes du livet er skummelt? Og så?

Enten kunne man ha laget en historisk oppsetning om denne fremmede gruppens angst i forholdet til sin egen tid, og la publikum selv relatere seg til fortidens aktualiteter. Ellers får man fornye totalt, og ha en klar idé om hvordan dette gjelder oss i dag. Om det ikke går, spørs det om man skulle valgt et annet stykke å sette opp.