Studenter fra Kunsthøgskolen og Norges musikkhøgskole har samarbeidet om fire varierte og utfordrende numre, med dansere fra Norges Dansehøyskole. Samspillet mellom idé, lyd og bevegelse gjør visningen interessant, en smule mystisk og til tider ekstremt underholdende. Særlig de to første numrene gjør inntrykk.

«(...) is a dance piece in which the viewer makes their own story», står det om samarbeidet mellom komponist Martin Haug og koreograf Brian Geza. Det begynner med fuglekvitter og fem dansere i enkle, brune kjoler. Lydbildet blir mer rytmisk, bevegelsen intens og spennende, det danses med stokker til jungellyder. Assosiasjonene går til eldgamle stammeritualer, før danserne skifter til militæruniformer og lydbildet blir dramatisk, kamplignende. Bombefly? Afghanistan, Irak, Libya? Her er det ikke noe problem å lage egne historier.

I «Til debatt» av koreograf Kristin Helgebostad og komponist Eirik Narjord stiller fire dansere kledd i svart og grått seg rundt et bord av typen de har i debattprogrammer. En lang stillhet synes å poengtere det evige nyhetsmaset på TV. Rytmen tar seg opp, danserne trykker stadig på en slags avstemningsknapp, lydbildet er disharmonisk, danserne føder en hijab på debattbordet, hopper rundt med den og spiller fotball med den, gjør latterlige bevegelser, breker og kler seg i saueskinn, før en av dem hyler at «det er på tide å få opp stemninga her», og danser teknodans til bombelyder. Nummeret er noe av det vittigste jeg har sett på en scene på lenge.