Stjernepotensial

«I spend my stars on you» nesten-skriker Stina Stjern i avslutningen av låta «Stars». Det er ikke meg hun gauler til, det skjønner jeg jo. Men jeg skulle nesten ønske det var det – at hun kunne ta enda hardere tak i de litt blaserte anmelderørene mine og vrenge innsida ut på dem. For det er ingen tvil om at hun kan.

Stina Stjern er artistnavnet til Stina Moltu fra Namsos. De som ikke husker henne, som sikkert er de fleste, kan lete seg tilbake til rockeprosjekter som Quentophenia og Supervixen, der hun var frontfigur. Days Like Waves er altså en solodebut fra en artist som ikke er videre fersk i faget. Likevel høres det ut som det har rent mye vann og inspirasjon under broa siden tiden på jazzlinja på NTNU i Trondheim. For i sound og stil ligger dette langt nærmere Sonic Youth og Yo La Tengo enn man kan forvente av noen med «klassisk» jazzutdannelse. Uten at dét er noen diskreditering – tvert imot.

Stina Stjern har levert en plate som kombinerer det enkle med det ekstremt fragmenterte og detaljerte. Lydbildet innehar poprockens vanlige basiselementer: rytmegitar, trommer, vokal, bass. Under ligger et fint nett vevd av elektroniske og akustiske detaljer, samt mye fin perkusjon. Hele sulamitten er pakket inn i et tynt lag av støy. Stina Stjerns egen vokal havner relativt langt bak i lydbildet, og bidrar til det litt metalliske inni-en-boks-soundet. Det er Marcus Forsgren (Lionheart Brothers, Serena Maneesh) som har stått bak spakene – en del av forklaringen kan ligge der. Se så for deg at Pavement har fått kvinnelig vokalist og spiller i halvt tempo – da nærmer vi oss.

Så langt er alt vel. Så hvorfor har ikke denne anmelderen hengitt seg til uforbeholden jubeldans rundt indiekred-treet da? Fordi det alltid finnes en hake. Her synes den ganske åpenbar. Halvparten av låtene holder ikke mål. Tross interessant og smakfull produksjon er det for få av låtene som virkelig står ut og gir deg lyst til å høre dem igjen, igjen, og så enda en gang. De hederligste unntakene er «Dance», en virkelig perle av en opptempo-låt, og det mer dvelende åpningssporet «Strings». I mange av de andre blir kontrastene innad i låtene for små til at de virkelig fanger interesse. Resultatet blir en følelse av ambivalens for lytteren: dette er bra. Steinbra. Det burde bare vært enda bedre.

Stina Stjern spiller konsert på Blå tirsdag 5. april kl. 21.00.