Når Susanna Wallumrød lager musikk til Gunvor Hofmos dikt, er det et møte mellom to likesinnede. Det mørke hos Hofmo går hånd i hånd med Wallumrøds melankoli, og musikken bygger opp under diktene på en fin måte. Den speiler Hofmos dysterhet samtidig som det balanseres mellom det lyse og det mørke. Resultatet er en rekke variasjoner over temaet ensomhet. Motparter definerer hverandre, og det finnes ikke styrke uten svakhet, håp uten skuffelse – eller dur uten moll.

Wallumrøds varemerke har vært et sjenert uttrykk og en stemme som smyger seg inn øregangen. Så når låta «Er jeg?» strømmer ut av høytalerne, er det nesten ikke mulig å kjenne henne igjen. Hun synger på norsk, akkompagnert av fullt band, og med et herlig trøkk i stemmen som hun aldri har vist på plate før. Selv om «Er jeg?» er den klart mest up-tempo låten på albumet, er også «Rop ikke etter ilden» og «Jeg vil hjem» høydepunkter, særlig fordi Motorpsycho-gitarist Hans Magnus Ryan får vise seg frem.

Dessverre gir også gledelige overraskelser rom for fallgruver. Man blir så begeistret for den nye siden ved Wallumrød at når hun toner det ned igjen, blir man litt skuffet. I samspill med Morten Qvenild i Susanna and the Magical Orchestra blir ikke de rolige låtene like magiske som de pleier å være. Det dempede er fortsatt pent, men uten den samme nerven. Selv om platens variasjon er dens store styrke, hadde det rent dynamisk vært mer spennende å høre mer av det kraftfulle.