2011-03-23

Se for deg at du er i den ytterst banale situasjonen at du har måttet nedprioritere (les: drite i) et emne. Exphil, anyone? En knapp uke før eksamen har du ikke en gang hørt om pensumbøkene. Og hva i helvete er egentlig Humes uniformitetsparadoks?

Jeg var skeptisk, men Oddbjørn By har overbevist meg: På den uka hadde du hatt tid til å lese Best of Memo, bruke de viktigste hukommelsesteknikkene til å feste repetisjonsheftet til hjernebarken, og med god samvittighet gå og ta et knippe pils kvelden før eksamen. Lett.

Den originale Memo kom ut i 2006. Undertegnede var en av dem som bladde i den, ble litt fascinert, og tenkte at teknikkene hans sikkert var sjukt smarte å lære – om man ville memorere kortstokker. Men til studier? Neeh. Dét er en holdning By tar opp direkte i den omskrevne utgaven. Han gjør det klinkende klart at Memo kan brukes til det meste – skulle det være å nagle en eksamen, å forhandle lønna di, eller å memorere din Travolta og bli den feteste kisen på dansegulvet.

Teknikken hans er ganske simpel. Du skal knytte kunnskap til langtidsminnet ved å plassere visuelle nøkkelord på det som allerede har godt fotfeste der inne. Kort sagt å se for seg Vladimir Putin («Russland») slåss med en gås («Canada») på verandaen til bestemora di (langtidsminne), for å huske verdens største land og rekkefølgen på dem.

For studenter har By en enkel test: Ville du tatt med deg et notatark på eksamen om du kunne? I så fall er kanskje Memo din kopp te.

Mikael Lunde