I jussrevyen hetser man Blindern, er forelska i lærern og lider av overdreven eksamensangst – med varierende resultat.

2011-03-23

Tenk «jusshumor». Rykker det i smilebåndet? Nei. Most likely not. Kan jusshumor være gøy for andre enn jurister? Nja. Om referanser til lovparagrafer får deg til å knekke over på midten og rulle rundt i latterkrampe, burde du kanskje vurdere å bytte studium. Men – kan jurister lage humor som får ikke-jurister til å le? Ja. Langt på vei.

Når jusstudentene i Cabaret Intime inviterer til revy med lovnad om at også den «vanlige mann i gata kan få glede av forestillingen», legger de lista høyt.

Tekstene er skrevet av skuespillerne selv, og strekker seg tematisk fra eksamensangst, via parodier av lokale berømtheter og kjente politikere, til tull og fjas om partysvensker og offentlige etater. Ensemblet er glade amatører som synger med de stemmene de har, og de presterer jevnt over godt. Bandet er definitivt bra nok, og sceneskiftene glir fint.

Første akt leverer de absolutt beste enkeltnumrene. I «Forelska i lærern» parodierer Anders Syvertsen en av de lokale foreleserne med biceps-fleksing og t-skjorte i størrelse XS. Resultatet er klamt morsomt, også for dem som aldri har satt sin fot på en jussforelesning. Rett etter følger oppsetningens kanskje sterkeste enkeltprestasjon, med Marit Stensvåg alene på scenen i rollen som lite barn som skal bli «avocado når hun blir stor – akkurat som mamma og pappa». Det er morsomt, men undertonen er sår.

Andre akt er også god – jevnere, men med færre høydepunkter. Generelt kan man si at Cabaret Intime er best når de tuller med de tingene som ligger dem nærmest: materialet som handler om livet på jussen og studenthverdagen er genuint godt. Blant annet får Universitas’ anmeldere gjennomgå som selve symbolet på bebrillede, øldrikkende hipstere fra øvre Blindern. Denne anmelderen lo godt.

Mindre vellykket er det når de mer forslitte humortemaene står for tur. Parodiene av kjente politikere – med Magnhild Meltveit Kleppa som hederlig unntak – tilfører lite. Det er grenser for hvor gøy det er med variasjoner over Knut Arild Hareides pipete falsett og Jens Stoltenbergs snøvlete uttale. Det samme gjelder harselas med NAV og PST – dette har andre gjort langt bedre før. Alt i alt: Cabaret Intime kunne med fordel kuttet mer i eget kjøtt. Hadde «Lovenes konge» vært en tredjedel kortere, ville forestillingen gått fra, nettopp, lovende til direkte god.

Mirjam K. S. Folkvord • mirjamkf@universitas.no