Idet åpningsriffet til kveldens første låt tar til, hviner publikummet i Storsalen – et tenåringshyl som vanligvis er forbeholdt boyband og Justin Bieber. Men kveldens publikum har en snittalder på 50. De var unge da Tramteatret var aktive (1976–1986), og ønsker et nostalgisk gjensyn med gamle helter på scenen hvor alt begynte.

Forestillingen består av førpremieren på NRK P2s radiodokumentar «Tramteatrets siste sang», og deretter konsert med Tramteatret selv. Radiodokumentaren forteller historien om hvordan en gjeng med teaterræddiser fra Studentersamfundet, som befant seg på ytterste venstre fløy, ble allemannseie. Den tar for seg suksessen med Pelle Parafins Bøljeband, og hvordan de sparket mest til høyre, men også litt til venstre politisk. Det er unektelig litt spesielt å «se» på en radiodokumentar med 750 andre mennesker, men når dokumentaren er så grundig og interessant, blir det spennende likevel.

Men publikum kom ikke for dokumentaren. De kom for konserten. Bandet er til tider skranglete – det flyter liksom ikke helt – men salen får likevel servert høydepunktene fra gruppens lange karriere. Og publikum digger det. De vokste opp i en tid med én radio- og én tv-kanal, der Tramteatret virkelig var nyskapende. Vi som er unge i dag får stimuli fra så mange hold, og er så blaserte at et fenomen som Tramteatret neppe vil se dagens lys. Men Tramteatret gir folk det de vil ha: en underholdende konsert og et hjertelig gjensyn.