2011-03-09

Førstealbumet var for godt til å være sant. En substansherja ung kar sto plutselig foran folk på fullstappede utesteder han tidligere var kastet ut av. Fra scenen redefinerte han sosialrealismen i norsk rock. Loddefjord ble Norges Manchester.

Halvannet år seinere, på oppfølgeren, hører vi fortsatt debutplata som et ekko mellom drabantbyblokker. Slik knallfine «Hundeår» klinger med en modulert utgave av kjenningssynthlinja i «Ti ganger tusen». Og slik «Kom så går vi» er en tominuttersoppfølger til «Der eg bor». At skiva ikke slår oss like hardt som debuten, skyldes først og fremst at vi har hørt dette før.

Vinneroppskriften funker fortsatt: enkelhet og repetisjon. Spørsmålet er om John Olav ville klart å gjøre et stappa JohnDee til et kor av bergenske konvertitter med disse låtene, slik han gjorde før førsteplata kom ut i 2009. Blant toppene, som råtass-singelen «Skrekkfilm», gladlåta «Svarte sko» og mer episke «Klokkene», finner vi også en del forglemmelige spor. Midt i plata får vi et deilig avbrekk med «Det har aldri føltes mere riktig å ta feil», et sammensurium av inspirasjon fra kanter av verden der sola skinner varmere enn i Hordaland. Låta spriter opp plata som en flaske mørk rom på en fest der det bare er lunken pils.

John Olav har sagt at hvis han blir lykkelig, blir musikken ræva. På Det nærmeste du kommer kan det høres ut som at bandsuksessen har gjort han ørlite gladere. Men, dessverre for ham og heldigvis for musikken: Han er fortsatt dritlangt nede.

Jørgen Brynhildsvoll