I Krøplingen møter man et knippe karakterer som alle har sine handikap, enten de er fysiske eller sosiale.

2011-03-02

Martin McDonaghs stykke Krøplingen er en beksvart komedie som forteller historien om 17 år gamle Halte-Billy, en foreldreløs krøpling som oppdras av to surrete gamle damer på en irsk øy på 1930-tallet. Den største utfordringen et studentteater i Norges hovedstad møter når de skal sette opp dette stykket er derfor hvordan de skal gjenskape en tid og et sted som ligger så fjernt fra deres eget. Men dette takler teatergruppen bra, og flere av de unge skuespillerne er fenomenale i sine tolkninger.

Oda Kirkebø Nyfløtt og Vanja Starheim er sjarmerende surrete som hovedpersonens tanter. Martin Furulund i hovedrollen, og Endre Isachsen Flatmoe som den noe ensporede unggutten Bartley, er som snytt ut av originalteksten og innfrir alle forventninger man måtte ha til karakterene på forhånd.

Krøplingen blander sort humor og tragiske skjebner til et sammensurium av latter og tårer. Publikum fryder seg over Gine Cornelia Pedersens prestasjon som «Modern», og føler med Halte-Billy når den bedrøvelige historien om hvordan han mistet sine foreldre legges frem.

Scenograf Oda Solberg og hennes undergruppe fortjener også hederlig omtale. Det er gjort mye ut av den enkle sceneløsningen, og alle små detaljer er gjennomførte. Hele forestillingen er svært tro mot originalen, og et irsk øysamfunn i 1934 kunne ikke blitt gjenskapt bedre av et amatørteater i Oslo anno 2011. Bortsett fra én ting.

For midt i all begeistringen er det en ting som må kritiseres. Etter endt forestilling er det vanskelig å se hvorfor det har blitt lagt inn musikalske innslag. Regissørene hevder at dette skulle gi «en utmerket mulighet til å dykke enda dypere ned i karakterens indre», men det fungerer ikke. De musikalske innslagene er fine nok, men de hører ikke hjemme i denne forestillingen, og bryter grovt med McDonaghs røffe språk og de voldelige innslagene. Når mannen blir omtalt som moderne irsk teaters Tarantino, og man velger å beholde det elementet i sin tolkning, er det vanskelig å forstå hvorfor man også vil trekke inn cabaret. Forestillingen flyter så fint på skuespillerprestasjonene at sang- og dansenumrene blir overflødige. Ikke fordi de ikke er gode, men fordi de her fremstår som malplasserte.

En god oversettelse, fine skuespillerprestasjoner og McDonaghs fantastiske dialog bidrar til at dette stykket likevel er severdig.

Forestillingen spilles også torsdag 3. og fredag 4. mars

Solveig Nygaard Langvad • Skjalg Bøhmer Vold (foto)

anmeldelser@universitas.no