2011-03-02

Konflikt! Opptøyer! Romanse! Drama! Kritikere og publikum har for vane å juble når multikunstneren Julian Schnabel lager film. Med kinoaktuelle Miral har han dog satt ut noen stoler det er fort gjort å ramle mellom. Israel og Palestina, for å nevne et par.

Schnabel har jødisk bakgrunn, mens filmen hans er basert på palestineren Rula Jebreals bok med samme navn. Formspråket er eksperimentelt og intrikat, mens manus er klisjéstappet og enkelt. Filmens produksjon ser ut til å gjenspeile dens forutsetning: Konflikt.

Filmen handler om Miral, en palestinsk jente spilt av Slumdog Millionaire-skjønnheten Freida Pinto. Historien er et tilbakeblikk fra opprettelsen av staten Israel frem til signeringen av Oslo-avtalen i 1993. Miral kommer til verden halvveis inn i historien, i en elegant sammensnørt kronologi. Hun får oppleve de grusomme virkningene av konflikten, sammen med dens mange nyanser.

Mens dialogen og skuespillerprestasjonene verken er dårlige eller eksepsjonelt gode, er det Schnabels visuelle og fonetiske motiver, og flere brudd med det klassiske Hollywoodske fortellerspråket, som bærer filmen. Regissøren overskygger skuespillerne sine med en sjelden subjektivitet, og sier langt mer med bilder enn dialogen klarer å formidle med alle sine ord.

Miral er viet til dem på begge sider som fortsatt tror på fred i regionen. Tross det vanskelige temaet og det filmatiske krydderet er det en underholdende film – og nettopp her ligger dens svakhet. Skulle den hatt en virkelig engasjerende effekt, skulle den nemlig ha vært enda mer popcornfiendtlig.

Mikael Lunde