2011-03-02

Kjære Jarle Bernhoft. Jeg er villig til å tilgi deg alt. Først det kinkige nesten-gjennombruddet med møkkabandet Span. For selv med gitaren nesten nede på knærne og skinhead-look svimeslo du den 14 år gamle hjernen min med en utstråling som nesten trumfet at bandet var trasige greier. Jeg tilgir deg også at den forrige plata, temaplata Ceramic Chronicles, ikke var like hvass som denne. Du har kvittet deg med noe av det litt kantete soundet og smørt tykkere på. Hundre lag med kor, gitarer, synth og taktfast klapping, hurra!

Jeg tilgir deg at du er så kvalmt flink. At du spiller nesten alle instrumentene selv, og at du det siste året har turnert hele Europa med en haug med elektronikk og laget et one man-show av en annen verden. På plata er mye bygd opp over loops som gjør at den som lytter kan plukke fra hverandre hele lydbildet og legge alle delene pent ved siden av hverandre på en blank flate.

Jeg tilgir deg lett at du er norsk, men lager soulplate. Det er noe ekstremt befriende med en artist som ikke virker som han føler seg forpliktet til å prøve å høres ut som Marvin Gaye eller andre store, svarte soullegender. Melodiene har kanskje ikke allsangpotensiale, men det spørs om det bør være et krav når vokalisten har en stemme som virker nærmest grenseløs.

Jeg tilgir deg også den ganske klamme hammond-balladen «Stay with me», og at tekstene dine spriker fra det vittig dobbeltbunnede til det nesten platte. Dersom den minst like avsindig talentfulle kona di noen gang skulle forsvinne ut av bildet: Kjære herr Bernhoft – vil du gifte deg med meg?

Mirjam K. S. Folkvord