Thulsa Doom er bra. Bra fordi de smaker bensin, olje og støv. Nostalgi og søtt kliss. Ørevoks og grønt gress. Bra fordi de har de lengste, morsomste og mest kronglete låttitlene i landet. Fordi musikken som klemmes ut minner om både Hellacopters, Beatles og Black Sabbath – samtidig.

To år er gått siden familien Doom ga ut sin siste skive. Mye har skjedd med det lurvete stonerrockbandet siden den gang. Bandet har kvittet seg med svirebror «Papa Doom», og Henning Solvang fra Brut Boogaloo har plukket opp mikrofonen. For første gang har bandet en singel på VG–lista.

Det er bra. Eller er det? Det som i hvert fall er klinkende klart, er at Duplex–gutta, bedre kjent fra band som Cumshots, Bare Egil Band og Minor Majority, her viser en snillere side av seg selv. Feelgood–stemningen fra forrige plate er definitivt til stede, kanskje i enda større grad. Sola står inn vinduet og du føler deg oppløftet. Men: Hvor ble det av asfalten, grusen, skitten? Borte vekk. De mørke og snerrende sporene som gjorde deg sint og tøff er nemlig erstattet av et ryddig lydbilde og flere søte ballader med unison koring.

I presseskrivet heter det at Thulsa Doom har vokst betraktelig siden sist. Det er kanskje derfor bandet nå fremstår som mindre rebelske og fandenivoldske enn sist. Det er synd, for det er når TD vrenger gitarene og stemmebåndene krokete at de er på sitt beste. Som band har TD kanskje utviklet seg, blitt flinke og voksne. Men hvor kul er Peter Pan som tredveåring, der han står med begge beina på jorden, lenket fast med tykke kjettinger? Ikke særlig.

For min del kan Thulsa Doom være barn for alltid. De kan godt rive seg i håret, hoppe baklengs på scenen og fortsette med å spy ut titler i sjangeren «Why do you keep on (watching the porno) after you came» (åpningssporet på forrige skiva). Jeg håper på mye bredbeint bråk og mer stjernestøv når bandet inntar scenen på årets Øya–festival. Foreløpig kan du gå og kjøpe deres forrige plate.