Hvalsang blir kunst

Med platen Viscera kvitter musikeren, forfatteren og kunstneren Jenny Hval seg med artistnavnet Rockettothesky, som hun har laget musikk under i over ti år. Når hun nå står frem som «seg selv»: liten, tynn og svartkledd på scenen i Jakob kirke, virker ikke endringen radikal. Hun har med seg det samme to-manns bandet – en på perkusjon og synth, en på gitar og elektronikk – og fremfører låter sydd over omtrent samme, enkle lest som tidligere.

Hval har ofte uttrykt sin motvilje mot å bli sett på som en «jente med gitar». Her er det ingen fare, for med det nye materialet fjerner hun seg enda lengre fra en slik definisjon. Ved å ta total stålkontroll over musikken sin, men likevel gå mot ytterpunktene, gjør Jenny Hval det befriende å bare lytte. Selv om Hval blander det stygge med det fine, det skarpe med det runde, og støy med stillhet, virker ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Det gjør det også godt å være publikummer. Undertegnede er ofte ellers direkte bekymret på artisters vegne, redd for at de på scenen skal drite seg ut og bomme. I dette tilfellet kan man slappe helt av. Alle rare lyder, alle dissonanser og høye svev, er produkter av en hensikt, en masterplan. Det hele fremstår som litt outrert, og veldig, veldig fint. Atmosfæren underbygges av at Hval ikke sier mer enn strengt tatt nødvendig, men lar musikken tale for seg. Det er ikke lett å få kunstner-kred som popmusiker, men om noen fortjener det, er det Jenny Hval. Med torsdagens konsert viste hun med all mulig tydelighet at hun er mye, mye mer enn en jente med gitar.