For snill pike

Anana minner om en slags melankolsk Lucy Swann, en mindre intens Susanne Sundfør, en eksperimentell Therese Aune. Hun begynner konserten med å unnskylde en vinterforkjølelse, men den høres ikke mye til idet hun åpner munnen for å synge. Anana har en god, mangfoldig stemme som ikke har noe problem med å matche de varierte, ofte utfordrende, akkordene og rytmene hun lager på scenen. Hjelpemiddelet er en Macbook. Gitar og piano når hun er i studio, visstnok. Nøtterøyjenta, som egentlig heter Anniken Jess Iversen, går musikkteknologilinja på NTNU, og har satt sammen toner som er verdt å få med seg. Oftest mørk og suggererende pop, men her er også lettere ballader og tunge rytmer, som på «Jeg nekter». Tekster på norsk og engelsk, og mye kjærlighet. Vanskelig kjærlighet.

Musikkanlegget yter ikke alltid de altoppslukende tonene rettferdighet, men skitt au. Når Anana litt uti det korte settet spiller drømmende, halvpsykedeliske og mørke toner er det ikke annet å gjøre enn å lukke øynene og glemme tid og sted. Stearinlysene flakker, den ene sangen glir inn i den neste og musikken er en god bølge som godt kan få lov til å fortsette herfra og inn i evigheten.

Potensialet er åpenbart. Ananas musikk har likevel noe litt uforløst over seg. Den er så snill. Den er på en irriterende måte så... jentete. Men også flinke piker har slemme sider. Jeg får lyst til å rope der hun står og er verdens søteste bak all elektronikken sin: Slipp deg løs. Gå lenger inn i det mørke. Vær litt sint. Men vær også ekstatisk og lykkelig. Bare kjør på, for dette er dritkult.

Eir Torvik