Lame Lama

På en av de minste scenene på Bylarm gjorde Lama et hederlig forsøk på å levere en spennende konsert. Litt trauste så de ut der de sto, seks mann trøkket inn på noen få kvadratmeter, men konsentrerte var de, og innlevelse hadde de. På den måten klarte gjengen å utstråle spilleglede uten egentlig å smile noe særlig.

Å plassere Lama innenfor en sjanger er vanskelig. Ofte ga låtene deres assosiasjoner til Mew, men bandet manglet danskenes gode melodier. Musikken var preget av eksplosiv lyd og mye gitar, og til tider nesten prog-aktige rytmer. «Flinkisband» er en merkelapp man gjerne kan sette på Lama – de er en gjeng åpenbart dyktige musikere med mye energi. Frontmann Nils Martin Larsen var ordknapp mellom sangene, og vokalen hans var glidende og nesten klagende, og matchet i så måte musikken fint. Dessverre slet gjengen med et litt rotete lydbilde, noe som imidlertid kan skyldes lydanlegget like mye som bandet selv. For eksempel virket det ikke som om trompeten, som innimellom ble traktert på scenen, laget lyd i det hele tatt.

Under fjorårets Bylarm ble Lama hypet opp, og de bærer fortsatt preg av hypen. Mange møtte opp for å se bandet, og den lille baren som Mono jo er, var nesten stappet full av folk. Konserten startet også bra, med mye trøkk, men tapte seg fort litt. Etter hvert ble det hele nokså intetsigende, og også litt kjedelig. Som en av de første konsertene denne kvelden, etterlot ikke Lama seg et altfor dårlig inntrykk der og da. Men i forhold til alt det andre Bylarm hadde å by på utover natten, sto de heller ikke igjen som så veldig imponerende.

Hallvard Østtveit Barbogen