Jaga Jazzist har siden gjennombruddet A Livingroom Hush blitt rost opp i skyene av et samlet anmelderkorps. De har vært svøpt i et evig kred–teppe, som de ikke har funnet veien ut av. Jaga har aldri smakt negativ kritikk. Før nå.

What We Must er en svært treffende tittel på skiva. Tvangsarbeid er ordet. Rock er hipt og Jaga blir med trendtoget til rockjazzfusion–land, ingen spørsmål stilt. Vel. Jaga Jazzist kan spille, og de kan for så vidt også arrangere. Det er bare så forbannet konformt. Det går i streite melodilinjer og arrangementer med kaldkvelt lyd, musak rett og slett. Og musak er lite kult. Rocktilnærmingen Jaga har valgt, kan spores i den enklere og tyngre rytmikken, samt mer gitartungt lydbilde. Denne tilnærmingen er mest rendyrket på «Oslo Skyline» – med et markant tema og røffere musikalsk snitt.

Jaga Jazzist har blitt tøffere i trynet med What We Must, men likevel glattere. Lydbildet er særdeles glorete og ligger som et slør over musikken. Energien og livligheten fra A Livingroom Hush blir derfor savnet. Jaga har begått et greit stykke musikk for fansen, men i en flora av norske rocka jazzorkestre, blir What We Must en parentes.