Skranglete skyskraper

«Jeg forestiller meg boken som en bygning,» skriver forfatteren tidlig i tekstsamlingen.

Det er tydelig at han har høye ambisjoner. Boken er fylt med både dikt og fragmenter, korttekster, punktlister, brev og bilder. Sidene varierer mellom å inneholde så lite som ett ord eller et bilde, til å være tettskrevne tankeskriblerier. Det at variasjonen er så stor, både tematisk og strukturelt, fører til at man fort faller av lasset. Hva er det han vil?

Leseren blir tatt med på en heisatur fra greske landskapshager via språklige figurer, kirker og kongehus, Bibelen og retorikk til emblemkunst og epigrammer. Gamle og nye tradisjoner leker sisten hele boken i gjennom. Det er bare å holde seg fast.

For mens bygningens første etasje består av gravsten og fingeravtrykk, er andre etasje fylt av erindringsteknikker og kunstsymbolikk. I tredje etasje finner man tanker om oversettelse (det er kunst!), mens i fjerde lærer vi at forfatteren foretrekker substantiv foran verb, og entall fremfor flertall. Orker du å bevege deg helt opp til femte etasje er du andpusten og sliten – og selv ikke bilder av papirbåter som brenner på en elv kan gi deg gnisten igjen.

Og mens du river deg i håret og gisper etter luft, har du bestemt deg: Ikke en etasje til! Sprangene fra tema til tema blir rett og slett for store. Det finnes ingen rød tråd. Ingen livsnerve. Bare tekst. Bilder. Ord.

Dersom denne boken skal forestille en bygning burde forfatteren gått inn for å bygge en solid enmannsbolig. Dronning av England fremstår dessverre som en skranglete skyskraper.