Ungdommens kaos

Norwegian Wood introduserer oss for de to vennene Watanabe og Kikuchi som lever livets glade ungdomsdager. Kikuchi velger å begå selvmord, og Watanabe flytter til Tokyo for å begynne på universitetet. Her møter han Naoko, Kikuchis tidligere kjæreste, og utvikler et nært forhold til henne, med vennens selvmord som bakenforliggende premiss for deres sterke emosjonelle bånd.

Watanabe lever i en brytningstid, der gamle dogmer står for fall og nye skyves opp fra grasrota. Omveltningene i omgivelsene er en fin parallell til omveltningene som foregår inni Watanabe selv. Han er full av angst og kåtskap. Full av utforskertrang og en visshet om at livet varer evig, bare man går forsiktig frem.

Uten å røpe innholdet i filmen kan det røpes at han møter på de tre dilemmaene som definerer 20-årskrisen: 1. Skal du gå for den vakre, mystiske, sårbare jenta? Eller den utadvendte fristerinnen? 2. Sex eller kjærlighet? 3. Selvmord? Er det livet her verdt å leve?

Interessante spørsmål, standard svar. Filmen har vakker natur, er kunstnerisk utført og er preget av elegante passasjer. Men er den god? Vanskelig å si. Den går i alle fall ikke i dybden i noen av dilemmaene den tar opp, og det er vel nettopp filmens problem. Det er vanskelig å lykkes med å pakke flere hundre sider bok ned i en to timers film. Dypden i karakterene, kompleksiteten i plottet, humoren i det interpersonlige spillet. Det blir mye gråting i naturskjønne omgivelser. Det er rørende, men blir fort for glatt, for hvem er det egentlig som ligger på en klippe og gråter i dagevis? Det blir som et Ibsenskuespill der menneskene er der for å avlevere handling, ikke i kraft av å være mennesker. Og det er nettopp her romanen har sin styrke i motsetning til filmen: Den har plassen til den indre dialogen som gjør mennesker til mennesker.

La meg lansere en ny filmidé som kan romme denne type kunstneriske utrykk på en mer autentisk måte: Langfilmen. Seks timer med lidelse, dybde og sex. Film er et sterkere medium enn boken; i kraft av at den tar i bruk et større spekter av sanseapparatet vårt. Flere strenger å spille på. Sterkere emosjonelle aktiveringer. Film er fremtiden. Men to timer er ikke mye når man skal prøve å leve seg inn i menneskene man ser.

Regissør Anh Hung Tran gjør et tappert forsøk på å gi oss ungdommelig skjørhet, begjær, tvil og angst. Men hun mister menneskene.

Premieredato: 18. mars