;)
Litt sånn, Bob Bob
Av: Reidar Aasgaard og Tom Roger Aadland
Når: 24. januar
– Er det ølsalg her?
Spørsmålet hørt på Georg Morgensteiners hus var absolutt berettiget. For det som skulle være første forelesning i Bob Dylan, kulturspeil og tradisjonstolker ble i stedet en leksjon i faget Bob Dylan – allsang og 68’er-reunion.
Allerede før ankomst kunne man ane at dette ikke kom til å bli som forelesninger flest. Med det som best kan beskrives som en folkevandring, trengte man ikke å ha en master i sosiologi for å forstå at det var i retning «kulturspeilet» de rutete skjortene og kameralinsene skulle. Men man kan ikke si at forelesningssalen kun besto av hipstere. Tvert i mot hadde publikumet en overvekt av besøkende som kunne vært mora di.
Bare tyve minutter ut i forelesningen satt 200 mennesker og mumlet til «Like a Rolling Stone» i et forsøk på allsang. Kleint? Javisst. Men etter tre ubehagelige minutter gikk kleinheten over i en følelse av å være med på noe historisk. Selv da foreleseren klampret løs på det niende verset av en nynorsk oversettelse av Dylans «Idiot Wind» kunne man ikke unngå å tenke at dette er show!
Samtidig var det også forelesningens strev etter å være så innmari poppis som førte til at flere ble skuffet over mangelen på en akademisk tilnærming. Det vil si – for de studentene som ikke visste at Dylan benytter seg av enderim og akkordene C, F og G, var det sikkert en sjelsettende opplevelse.
Konklusjonen er at Blinderns første Dylan-forelesning nettopp ble litt sånn «bob bob».
Julie Nordby Egeland3 kommentarer
sitat: "Men man kan ikke si at forelesningssalen kun besto av hipstere. Tvert i mot hadde publikumet en overvekt av besøkende som kunne vært mora di."
Noe annet skulle kanskje bare mangle, med tanke på at det var vår foreldregenerasjon som faktisk var unge samtidig med Bob Dylan? Det var de som løftet ham fram til den statusen han fremdeles har. Det er faktisk ikke sånn at alle over 40 ikke interesserer seg for annet enn strikking og opppussing.
En kort oppsummering av Dylan's musikalske kvaliteter kvalifiserer til karakteristikken "mysterium". Det er nemlig et mysterium at en type som er 1) stygg, 2) mangler karisma, 3) mangler sangstemme, 4) skriver musikk som ikke "sitter", og 5) skriver uforståelige, tåkete tekster på et annet språk, skulle få en slik kultstatus.
Etter å ha lest The Cambridge Companion om Bob Dylan, er det også noe av et mysterium at DEN kunne bli utgitt som en del av denne akademisk aktverdige serien.
Kanskje jeg og bob er mer som de fleste på gata
og kanskje det er litt sånn nede her på plata.
Jeg titter meg om og tenker på det
at det er oss
stygge bråkete
uten karisma
som gjør alle jobbene og sliter opp skoa.
Se deg rundt Kvasir fortell meg hva du ser
fortell meg om du ser verden så klart.
Er alt man gjør i verden så veldig komplisert
er alle dine tanker så rene som vann?
Kanskje det er en kombinasjon
av å være banal og tåkete på en gang
som sier noe stort om det å være et idol
eller sier noe større om å bare være en mann.
