Skjøre oppvekster

Ingvild H. Rishøi skriver fine fortellinger om fåmælte skjebner.

Gresset, grusen, porten, asfalten. / Det har ennå ikke snødd. / Jeg har nattkjolen på. / Jeg må bare stirre ut av vinduet, jeg må bare stå her til hun kommer. Tittelhistorien i Rishøis ferske novellesamling handler om den lille jenta som bruker bursdagen på å vente på mor. Hun tenker på hamsteren fru Berg, som døde da mor glemte å gi henne vann. Akkurat hva som er mammas problem kommer ikke klart fram, men noe er det: Og plutselig griner hun, og plutselig skjelver hun, og plutselig glemmer hun alt. Å nei. Plutselig glemmer hun alt. Jeg må bare bite meg i munnen når jeg tenker på det der.

Rishøi er fra Oslo nordøst, og jobber i barnehage. Kanskje er dette medvirkende til hennes svært troverdige skildringer av oppvekst og barns blikk på verden. Rishøi er god på undertekst og enkle, treffende beskrivelser. Flere passasjer er både poetiske og rørende. I «Trylle bort mennesker» skildres et søskenforhold fra barndom til yngste søsters død i voksen alder. Storesøster bærer med seg historien om hvordan en av hennes venninner «tryllet bort» lillesøster da hun var seks år gammel. Følelsen av usynliggjøring og mindreverdighet ser ut til å ha forplantet seg nedover i generasjonene, når datteren til den døde tviler på egen eksistens. Det hele er skildret kjapt og effektivt, på under ni sider.

Radikalt bokmål gir personene geografisk tilhørighet, og klasse blir et indirekte tema. «The life and death of Janis Joplin» handler om en skoleavhopper som blir tømmerhugger, og i «Jentene mine» blir vi kjent med en mann som håndterer konas fødselsdepresjon med utroskap. Å kommunisere med legen er vanskelig: Men jeg visste at han tok feil. / Men jeg visste ikke åssen jeg skulle si det. / Det var jo ikke bare noen hormoner. Det var som om bunnen hadde ramla ut av henne (...).

«Det handler om skjøre oppvekster, liv uten klar retning, og tydelig tale.»

Mest av alt handler det om skjøre oppvekster, liv uten klar retning, og tydelig tale. Om nære, vanskelige relasjoner og litt om sankthansormer. Nyskapende kan man kanskje ikke kalle det – norsk novellekunst inneholder allerede en god del ensomme, fåmælte skjebner. Men kanskje er det nettopp disse fortellingene, om individer som ikke snakker så høyt for seg, som må skrives? Med unntak av historien «Det som lyser», en lite treffende skildring av en schizofren gutt, er det vel verdt å lese.