Teknisk vidunder

Sist gang instrumental-elektronika-pop-kalas-bandet Pow Pow stod for tur til å bli evaluert, tok de undertegnede aldeles på sengen. Skiva ble kromrygget satt på anlegget, med bange anelser – og blåste anmelderen til dels ut av sokkene. Man skulle tro at dette var en god nok forberedelse til neste gjenmøte. Men, akk!

Vi befinner oss i et rom på Teknisk Museum som huser utdatert innovativ teknologi som spyttet ut digitale lydeffekter for a-ha på 80-tallet, og tok The Beatles over endeløse jordbæråkre enda noen år tidligere. Pow Pow har linet opp den foreløpige kulminasjonen av instrumentene disse forløperne pionerte. Flust med synther og effekter står spredt på scenen, og med det svevende albumet relativt friskt i minne, er det lett å anta at det er disse instrumentene som vil sette tonen utover kvelden.

Men når fire cymbaler slår i gang introlåta, kommer det frem at hva som så ut som pads fra bak det noe stive publikummet egentlig er en diger xylofon. Sammen med rytmeegg, congas, tamburiner og old school trommebeats sørger xylofonen for at den enorme driven til Pow Pow er analog som pokkern sjæl. Legg til et knippe synther, litt digital magi og noen Oslo-borgere med utsøkt musikalsk talent, og du har Pow Pow – en stor liveopplevelse.

Relativt hyppig setter Pow Pow store deler av perkusjonsavdelingen litt på vent, og fronter lange, svevende og litt seige partier. På de lengste var det en del blant publikum som satte seg på gulvet eller sjekket mobilen – men det sier udiskutabelt mer om publikum enn om bandet. Skal du først ha fest på museet, skal du nemlig lete lenge etter bedre soundtrack.