Helt uventet og utsprunget fra ingensteds var jentebandet Norma Sass plutselig et kjent navn. De rakk knapt å si hva de het før de var booket til Øyafestivalen, vant Zoom Urørt, ble en kjempesnakkis på By:larm, var listet på P3, og spilte på Lydverket.

To år og en haug av konserter senere er debutplata klar. Hunting For Treasures åpner med radiovennlige «Holy Night». En sterk og fengende melodilinje gjør dette refrenget til det beste på plata. Låta passerte også den knallharde søndags-morgen-etter-utsvevende-jubalong-testen, og kan trygt plasseres i kategorien fin popmusikk. Det samme kan sies om antihipsterhymnen «So Hip They´re Hopeless»: Jentepopens svar på Jaa9 og OnklPs «Stikk å blogg litt ’a, bloggfitta».

Ingen videre sammenligning forøvrig. Norma Sass er ikke sinte opplendinger. De er sjarmerende Oslo-jenter med god meloditeft og en spesielt god vokalist. Resten av bandet er for all del flinke de også, men gjennom hele plata havner de i skyggen av Glenton Raknes´ stemme. Dette er Hunting For Treasures største styrke, men også dens svakhet. Til tider blir det instrumentelle noe forventet, snilt og kjedelig. Som en Susanne Sundfør light, eller en pose med smågodt der du på forhånd vet hvilke biter du får. Når alt derimot klaffer, som på låtene «June» og «Japan», leveres det glimrende pop fra talentfulle jenter du kommer til å høre en hel del fra i tiden som kommer.