Baader Meinhof inntar Blindern

Fornuften var ei billig hore, Blindern et av hennes aborterte fostere.

Studentene er lei. Lei av evige diskusjoner på «blindernsk». Lei av alt pratet om å redde verden. De er lei av humanisme og prat om krig og fred. Ikke minst er de drittlei av autoritetene i den norske offentligheten. Det er nemlig deres skyld, alt sammen. De må dø.

Virkelighetsbilde 1.0 er i ferd med å bli virkelighetsbilde 2.0. Studentene tror at den rette virkeligheten snart skal komme. Desperate tider krever desperate midler, og terroristorganisjonen «Legionen» ser dagens lys. Studentene nøler ikke med å verve seg i nihilismens tjeneste. Terroristangrep blir en naturlig del av hverdagen, og en rekke norske samfunnstopper blir drept med kaldt blod. Lidelse og død er livsnødvendigheter, humanisme et tegn på svakhet.

Forfatteren slipper oss løs inni hodene til romanfigurene og lar oss gå på oppdagelsesferd blant ensomhet, fellesskap, håp, fortvilelse, brutalitet, og medmenneskelighet. Han tegner et dystert bilde av hva som kan skje dersom man går hardt nok inn for å hjernevaske og brutalisere en gruppe mennesker.

Følelsen av ubehag og avsky limer seg fast. Den gjør romanen til akevitt. Det er umulig å ikke smake litt, for så å spytte det ut igjen. For deretter å ta en slurk til og oppdage at man liker det. Dette til tross for at innholdet fremstår som en realistisk visjon uten snev av realisme. En Baader Meinhof-parodi uten humor. Et quizbok hvor «svar»-sidene er klippet bort. Kanskje nettopp derfor.