Langsomt pines vi

Det varer i tre timer, og består av elleve skuespillerspirer som står og går rundt i et firkanta svart rom mens de sier replikker eller gjør bevegelser med kroppene sine, eller begge deler samtidig. Noen ganger hører de naturlig sammen – teksten og kroppen som sier den, eller teksten og en eller flere av medstudentenes kropp. Andre ganger synes de to nesten tilfeldig sammensatt. Midt i er det pause.

28 år gamle Sarah Kane tok sitt liv kort tid etter at hun skrev 4:48 Psykose. Tallet refererer til tidspunktet på døgnet da flest mennesker er skyld i sin egen død. Skjønt, skyld og skyld. Publikum forstår at det hele er et akk så sammensatt problem, et nådeløst sammensurium av tankespiraler, skam, undertrykkende mekanismer mennesker imellom, traumatiske opplevelser i fortida, tomhet i nåtida, håpløse utsikter til framtida.

I avgangsklassens tolkning er 4:48 Psykose blandet sammen med tekst fra stykket Renset. Sistnevnte er bygget på et premiss om at å elske er som å være i Auschwitz. Fra Wikipedia: Cleansed is set in what Kane in her stage directions described as a university but which functions more as a torture chamber or concentration camp (...). It pushes the limits of what can be realised in the theatre: stage directions include «the rat begins to eat Carl´s hand».

Mens publikum sluker det eksistensielle alvoret som om de var i begravelse, sitter regissør Laurent Chetouane ved siden av oss og fniser. Innimellom ler en eller to av oss dødelige med ham. Jeg synes vi kunne fått et par glass vin og tillatelse til å røyke under forestillingen.