2010-11-17

Bordene var satt frem og stearinlysene tent for å ta i mot en av 90-tallets mest sentrale figurer innen amerikansk folk-rock. Tidligere Grant Lee Buffalo-frontmann Grant-Lee Phillips har flere soloutgivelser i bagasjen, deriblant hans siste plate Little Moon fra 2009, som jevnt over fikk gode kritikker.

Kanskje hadde Grant-Lee overvurdert sin evne til å rikke i råkkeføtter, for den knestående kassegitarrockingen han åpnet med sto ikke i stil til den avslappede stemningen blant publikum. Til alt hell kom han i sin overivrighet til å skade ankelen under en gitarsolo, og ble nødt til å gjennomføre resten av kvelden sittende på en krakk. Straks var publikum og artist på bølgelengde, og vi fikk servert flere gode låter fra både solomaterialet og tiden som bøffel.

Forsiktige «Little Moon», stemningsfulle «Buried Treasure» og publimumsoppfordringen «Mona Lisa» løftet riktignok ikke taket, men taktfast vugging og klapping understreket den koselige atmosfæren i lokalet. Musikalsk er Phillips forankret i den amerikanske folk-scenen, og fremsto som en fin blanding av Dylan og Springsteen, tilpasset din lokale klubbscene.

Etter en time føltes det likevel litt for trygt, strømlinjeformet og NRK P1-vennlig. Melodiene var gode men vanskelige å skille fra hverandre. At han viste seg som en dyktig vokalist mot slutten rettet noe opp i inntrykket, men for alle utenom fansen ble det i lengden ensformig.

anders.fjellberg@universitas.no

Anders Fjellberg