2010-11-10

Drømmende er et ord som stadig brukes for å beskrive musikk. Sjeldent har det vært mer på sin plass enn i en beskrivelse av denne skiva. Kenneth Ishak har tidligere snekra popmusikk i Beezewax, som soloartist, og nå altså med det tilsynelatende løst sammensatte The Freedom Machines. Motorpsychos Bent Sæther spiller bass, Jörgen Fall spiller trommer og sammen med Ishak har de sydd sammen en helstøpt, mangefasettert, og ikke minst, vanvittig vakker skive.

Ishaks stemme smyger seg rundt de utradisjonelle låtstrukturene, instrumenteringen spenner fra grandiost dramatisk til inntrengende nedtonet, og melodiene er vakre, men aldri kjedelige. For på samme måte som virkelige drømmers retningsvalg overrumpler deg, er retningene Ishak lar sangene bevege seg på ofte herlig utradisjonelle.

Og det er her platas genialitet ligger. Linja mellom god og kjedelig popmusikk er nemlig veldig fin, og Ishak står fjellstøtt på den riktige siden, og ler av Kurt Nilsen på den andre. Kenneth Ishak & The Freedom Machines er tydelig inspirert av Sonic Youth, og kanskje spesielt den nyeste soloskiva til Thurston Moore, særlig når det gjelder Ishaks gitarspill. I tillegg ligger det en eim av åttitallet over musikken, om enn forkledd i 2000-tallsmelankoli framfor åttitallslykke.

Kenneth Ishak & The Freedom Machines er ei skive Prefab Sprout hadde vært stolte av. Ni låter som fortjener oppmerksom lytting. Flere ganger.

Dag Grytli