Elendig lyd og atmosfære til tross, den maskerte anti-helten MF Doom bergtok fansen under onsdagens konsert på Spikerboks.

2010-11-10

Det kunne virke som om alle hiphop-hoder i Oslo hadde tatt turen til Spikerboks, BI-studentenes nye scene i Nydalen, sist onsdag. Eventuell BI-skepsis og avstanden fra sentrum til tross – Nydalen var stedet å være. Tornado booking hadde fått kloa i hiphopens største eksentriker, MF Doom, som for tiden er på Europa-turné med sitt siste album Born Like This.

Onsdagens konsert var Dooms første i Norge, og den var etterlengtet. Den alltid maskerte undergrunnsartisten har gjennom sin massive produksjon og lange fartstid fått mange tilhengere. MF Doom aka Zev Love X aka King Geedorah aka Metal Fingers aka Viktor Vaughn lager en nesten uklassifiserbar form for hiphop, inspirert av tegneserier, japansk science-fiction og Charles Bukowski. Doom har i årevis arbeidet tett med andre rappere og produsenter som Ghostface Killah, J Dilla, Talib Kweli, Danger Mouse og Madlib.

Selv om Dooms låter kan dra deg inn i et slags kreativt kaos, framsto han som svært fokusert og kontrollert på scenen. Rutinert og nesten automatisk kjørte han på, mens sidekicken likegyldig skrev sms og backet simultant. Doom har laget hiphop siden tidlig på nittitallet og etter onsdagens konsert kan ingen være i tvil om at fyren kan sakene sine.

Lyden syndet totalt (høyt er ikke ekvivalent med god lyd), og atmosfæren på Spikerboks føltes som noe mellom Valle Hovin og en ungdomsklubb. Et nakent, flatt lokale der vaktene sjekket pupiller ved å lyse folk i øynene i tide og utide. Men den energien og tilstedeværelsen hovedpersonen utviste, overskygget alle negative faktorer. Doom tok kontroll over publikum fra første sekund, og som en profet proklamerte han avantgarde-hiphop til et fullstappet Spikerboks som svarte med en taktfast, vedvarende salutt. De fikk det de ville ha. I likhet med de hjemmelagede musikkvideoene som vistes i bakgrunnen, var konsertopplevelsen rå, nær og usminket. Det føltes ekte.

Noen låter var savnet, men med et nesten Dylansk repertoar kunne Doom fylle halvannen time med mange goodies. Det er bare å si MM.. Doom!

Aurora Hannisdal (tekst og foto)