Metamenneskehat
Er misantropen en håpløs gledesdreper eller er norsk teaterbransje et ekkelt sammensurium av rævslikkeri og administrasjon?
Misantropen Alceste er kritisk til menneskeheten, for samfunnet flommer over av hykleri og smiger. På Seilduken presenteres Molières satiriske komedie i tre ulike univers:
1) Deler av opprinnelig oversatt tekst, hvor handlingen foregår i et moderne overklassemiljø.
2) Streik på Nationaltheatret. Bjørn Sundquist, spilt av Ole Ertvaag, er forbanna over at skuespillerne ikke har kontrollen over produksjonsmidlene, for da blir det ikke kunst på Kunstens egne premisser. Direktøren vil helst lage en merge av Saw 2 og Friends på Hovedscenen. Ingvild Holthe Bygdnes spiller en rævslikkende Maria Bonnevie.
3) Skuespillerstudentene i rolle som seg selv, i ferd med å lage forestilling. Dessverre er det innmari vanskelig når noen mener at teater handler om å lage en vakker illusjon for publikum, mens Ine Wilmann (spilt av Ine Wilmann) er skeptisk til alt. Dessverre er hun, som alle andre, forelska i bransjehora Espen Høiner (spilt av Espen Høiner).
Nå kunne jeg skrevet noe ironisk om at skuespillerstudentene bruker to og en halv time og en av historiens største komedieforfattere til å få utløp for personlige frustrasjoner over gruppesamarbeid og framtidige karrieremuligheter. For gid så hardt, så vondt, så vanskelig det er å bli ekte norsk teaterkunstner. Eller at jøss, så tøft å stå opp mot institusjonsteatrene som de fleste av dem helst vil ha seg en jobb på, gjøre narr av framtidige kolleger, det er vilt, her har vi samfunnskritisk teater folkens! Liksom. Men det er vanskelig å kommentere, for forestillingen bruker så mye ironi og reiser så mange metaspørsmål at det er ikke godt å vite hva som er latterliggjøring og hva som er ment seriøst fra studentenes side. I det minste blir det aldri kjedelig; skiftene er raske og tida flyr mens publikum fylles til randen av ting å le av, og ting å tenke på.
Problemet med oppsetningen er at den spenner over så mye at fokuset blir uklart. Utgangspunktet «Hva koster det å være en Alceste – eller en Molière – i dagens norske samfunn» ifølge Kunsthøgskolens nettside, kommer langt i bakgrunnen. Man sitter heller igjen med en god dose forvirring og funderer kanskje litt over fenomenet teater og spørsmålet i ingressen. Det vidunderlige med forestillingen er at den presenterer ypperlig karakterkomikk, relevante spørsmål og en imponerende bearbeiding og aktualisering av et fantastisk 1600-talls manus. Jeg foreslår at du går og ser den, jeg.