«Har du reint mel posen? », spør Tôg. Live har stavangerbandet i hvertfall sitt på det rene.

2010-10-20

Det kan virke som om mist halvparten av unge, Oslo-bosatte rogalendiger har funnet veien til Blå torsdag kveld. De skarrer rundt og synes det er «så jysla tsjekktc» at Tôg endelig spiller her.

For den som ikke er rogalands-innsider kan det virke underlig, men bare til det blir klart at det dreier seg om et lokalfenomen gone big. Alle byer har slike fenomener. Tenk bare på Gåte, Lars Vaular eller Kollowitz – de er verdensberømte hjemme lenge før Dagbladet så mye som har begynt å kaste terning på dem.

På rogalandsk betyr «tôg» «dust». Dog er der lite som er dustete med det syvhodede housepoporkesteret når de drar i gang den første bastante beaten. Hele konserten gjennom ligger de på en grunnpuls, så tung og insisterende at det kan lokke frem urmennesket i den sløveste student. Det pøses på med tykke lag av synth og gitar – bandets mannlige vokalist Lars Christian Olsen er et naturlig midtpunkt, intenst til stede og samtidig nesten introvert.

Pratingen mellom låtene begrenses til et absolutt minimum, og kanskje er det like greit – det blir nemlig fort klart hva dette publikumet vil. De vil høre «Sansen», p3-hiten som har surret og gått i hele år. Det får de, og allsangen er et faktum.

Så langt finnes bare denne ene låten tilgjengelig i innspilt form. Det bør Tôg snart gjøre noe med. Av låtene de spilte på Blå er det flere som er rene blinkskudd, og det er bare å glede seg til å kunne sette på låter som «Afrika» og ikke minst ektranummerkilleren «Reint mel i posen» i ferdiginnspilt og høyglanspolert versjon på eget anlegg. Da bør man kunne regne med et enda mer dedikert konsertpublikum også.

Enn så lenge får vi nøye oss med et ungt, energisk band med både god låtteft og estetisk sans. Mye av styrken i livesoundet til Tôg ligger i at de klarer å slippe til fine detaljer og velge kreative løsninger selv om de opprettholder det tunge, pumpende house-drivet. Det er bare å krysse fingrene for at Tôg vinner mye nytt publikum i framtida, både lyttende og dansende.

Mirjam K. F. Folkvord