Artisten og hans meritter trenger ingen nærmere presentasjon, så vi går rett på sak. Først et avsnitt med skryt: Guero har ingen dårlige spor, og tre–fire låter her er virkelig tøffe. Hell Yes, Earthquake Weather og singelen E–Pro skiller seg positivt ut. Stilen er en typisk – dersom ordet kan brukes om Beck – blanding av pop, hip–hop, rock, samba og latter. Alt i alt er alle sangene gode.

Deretter det negative: Jeg savner et par virkelig knallperler, en Sexx Laws eller en Devil’s Haircut. Selv om hver eneste sang på Guero er kvalitetsarbeid, er det ingen som har potensial til å bli en hit. Kynisk? Joda, men det må nevnes, selv om Beck aldri har vært noen hitmaskin, med det selvsagte unntaket av den der sangen du vet. I tillegg er det en sang eller to for mye her. 55 minutter er litt mer enn hva denne platen har godt av, særlig siden dette er en skive du må høre gjennom minst syv–åtte ganger før den begynner å sitte.

Kuriosa med påfølgende konklusjon: «Guero» betyr «blekansikt» i Mexico, Beck har fått kone og barn siden forrige album, og Jack White gjør en gjesteopptreden på skiva. Guero er ikke årets plate, ei heller er det Becks beste, men den er ganske bra.