Burlesk progpsykose

Forestill deg et slags sirkus. Plasser deg selv midt i den mistenkelig tomme manesjen. Forestill deg så at du lenkes fast til en liten, ubehagelig krakk mot din vilje av en aubergineformet lirekassemann som kakler konstant og urovekkende. Kjenn stanken av svette, sagmugg og smørdekket popkorn rive i neseborene, idet et enormt rødt fløyelsteppe trekkes til side og avslører den særeste gruppen du har hørt og sett på ja, en stund.

De hamrer hypnotisk rutinert løs på instrumentene iført flosshatter, og bandlederen oppdager du til din forbauselse, er jokeren fra den siste Batman-filmen. Det er slike bilder som flimrer forbi det indre øye når man hører Major Parkinson, og hva ryktene angår er det mer eller mindre akkurat det samme live.

Bergensbandets siste album, nr to på egen label, viderefører dette veldig egne progrock-soundet, som av mangel på bedre ord befinner seg i en slags bisarr kløft mellom Tom Waitz, Todd Rundgren og Mahala Rai Banda. Vokalen er mørk, leken, utrolig vital og samtidig følsom – temaer, takter og partier skifter i lag med din egen nervøse blunking, der du sitter og smiler som en dement sirkusdirektør.

Det er fantasisk å høre så mye humor, galskap og faenskaplighet i en norsk utgivelse!

Dette er noe å anbefale alle med et sett sansereseptorer, og jeg for min del gleder meg til å igjen kjenne lukten av sagmugg.