2010-10-06

To timer på overtid entrer fem unge svensker scenen. Publikum, som er omgitt av dunkel belysning, rødvinsdunst og vintage-møbler, danner en beskjeden linje foran scenen.

Popkollektivet innleder med deres hittil første hit, «Den lilla flykten,» som også er navnet på deres første EP. Det låter optimistisk og naivt. Håkan Hellström møter Belle & Sebastian. Foruten konvensjonelle rockeinstrumenter tar bandet også i bruk saksofon og tverrfløyte, som skaper småeksperimentelle frijazz-lignende rytmer. Det bryter opp melodiene, og komplementerer overraskende bra den barnlige sounden.

Uheldigvis drukner det hele i den ekstremt dårlige lydkvaliteten og akustikken i lokalet. Vokalen høres sur ut, og trommene får uforholdsmessig mye plass. Det kan skyldes at dette er bandets første ordentlige konsert, men det frister mer å legge skylden på lydanlegget.

Bandet fortsetter med en fransktekstet ballade, hvor inspirasjonen fra Francoise Hardy skinner tydelig gjennom. De neste tre låtene viderefører den lavmælte og melankolske stemningen, som fort glir over til det ensformige. Musikken er søt og behagelig, men ikke banebrytende. Heller trygg.

Svenskene avslutter med et Nu blir det rock! Dansa!, og låten «Tänd eld på dig själv (för det du tror på)». Publikum vil imidlertid ha mer, så bandet spiller første låt i reprise før de takker seg av scenen. Det hele er over på under 20 minutter. Kanskje like greit.

mtrosa@universitas.no

Marie De Rosa