Anmelderen: Dette høres seriøst ut som det introverte bandet med flinkisgutter jeg minnes vagt fra Ungdommens Kulturmønstring 2003. Det kan jeg ikke skrive, kan jeg vel?
Anmelderredaktøren: Hvis det er sånn det høres ut så må du jo skrive akkurat det.
Anmelderen: Ok, da så.

Dette er gitarbasert bråke-indie-rock. Det er pop. Det er støy. Med elementer av prog. Produksjonen og utrykket er så rett-frem og tett på live-soundet at det gir deg følelsen av å være plassert inne i et klamt øvingslokale sammen med bandet. Relevante musikalske referanser ville være band som Sonic Youth og Butthole Surfers, uten at Mindy Misty når helt opp dit.

De vil mye. De vil ha det fine, cathcy fra popen, det seige, repetative fra progen og det hardtslående fra rocken. Det er bare unntaksvis vellykket, og ender ofte med å gape over for mye. En slik sjangerkombinasjon krever mye musikalsk rom for at alt skal få arbeidet seg inn i lytterens ører. Det gis ikke her. Istedenfor presses alt for mange musikalske virkemidler inn i en 3,5 minutters rockelåt-ramme.

På platens to siste spor lykkes de bedre med å kombinere alle elementene. Men to gode låter holder ikke for å viske ut minnet om åtte utmattende ordinære.

For å sitere det forsøksvis blomstrende presseskrivet som fulgte med plata: «Mindy Misty er Norges fremste ambassadører for termodynamisk indieswing». Jeg lurer; hvor ble det av swingen?