Dialogløst drama

Solitær forteller historien om en dresskledd ung mann med solbriller og kjærlighetsproblemer. Filmen er spilt inn på ren og skjær godvilje, av tre film- og musikkstudenter i begynnelsen av tjueårene, henholdsvis ved Universitetet i Oslo og European Film College i Danmark. Med en lengde på én time, innspillingstid på ti dager, og budsjett på skarve tjuefem tusenlapper, setter teamet klare begrensninger for sin egen produksjon. Og når filmen i tillegg er uten dialog, utfordres også kreativiteten.

Likevel; anslaget sitter som et smell. En herlig, kontrastfylt scene, der snegler og mark kryper over salathoder og andre grønne delikatesser, akkompagnert av dystre, urovekkende toner.

Videre minner filmen – i enkelte sekvenser – dessverre om et prosjektarbeid fra medielinja på videregående. Det overfortelles, med scener som faller sammen i det man skjønner deres narrative funksjon. I tillegg dukker det opp litt for mange elementer man ikke helt får taket på, noe som gjør det vanskelig å følge med i alle svingene. Resultatet er at den mystiske, underfundige stemningen som filmen streber etter, kveles.

Men når regissør Roaas våger å stole på publikum, våger å holde kameraet i ro – som en anonym observatør fremfor en aktiv forteller – og bare lar karakterene sitte der og uttrykke en stemning, et mellommenneskelig forhold, klarer han lett å vekke de følelsene som er nødvendig for å fortelle historien. For det glimter til innimellom alt kaoset. Små glimt av kløktige foto- og regigrep som får frem både triste og komiske sider ved karakterene, og som ikke minst gir oss sympati med hovedpersonen, får oss til å holde med ham, heie på ham, helt uten bruk av dialog. Dette er friskt å se på, i og med at filmmediet er og blir en visuell kunstart, noe som til tider blir glemt av dialogkåte regissører og manusforfattere som ofte utnytter dialog for å skjule slurvete håndverk.

Så alt i alt er det imponerende å se hva teamet har klart å gjøre med et så begrenset tids- og pengebudsjett, og man skal ikke se bort ifra at vi kommer til å se mer av disse gutta i fremtiden. Men filmens helhet lider av at de gaper litt for høyt, at de vil fortelle litt for mye. For å si det enkelt: Solitær hadde vært dobbelt så god om den var halvparten så lang.