Arven etter Lenin

Da Herskap og tjenere ble sluppet for et par uker tilbake, fulgte en litt klein debatt om forfatterens sentimentale hyllest til oljen utenfor Stavanger og ulne angrep mot en udefinert miljøbevegelse.

Synd. De som kommer så langt at de plukker opp boka vil nemlig oppdage at Myhre har et fornuftig budskap som presenteres effektivt: Venstresiden er altfor opptatt av å felle moralske dommer, når den heller burde bry seg om den ubehagelige sannhet at hele vestens befolkning er blitt en kapitalklasse som lever av å utbytte arbeidere fra mindre privilegerte samfunn.

Lenin sa vel noe lignende for hundre år tilbake, så en rykende fersk tanke er det ikke. Men Myhre overbeviser om at timingen er riktig, i en tid der «polakk» er ensbetydende med «billig håndverker» og statsministeren åpent innrømmer at utenlandske oljearbeidere skal besørge Norges fremtidige pensjoner.

Hva er så løsningen? Myhre forklarer antiglobaliseringsbevegelsens manglende gjennomslagskraft med at den ikke er en enhetlig bevegelse. De av oss som kjenner sin Rokkan, vil vel mene at slike allianser er helt avgjørende for å få gjennomslag. Tror Myhre at de enkelte gruppene ville hatt større innflytelse hver for seg?

Det blir i det hele tatt mye snakk om å «evne å ta valg» og «ville ha makt», og vi kommer ikke stort nærmere en løsning. Men alt i alt er Herskap og tjenere en god analyse av Norge i verden anno 2010.