2010-09-29

Var det noen som ropte ulv – jeg mener, bacon?

Masterstudent på KhiO, Anja Carrs videoinnstallasjon står innerst i galleriet og skriker etter oppmerksomhet. Den viser kunstneren selv med knallrosa pannelugg og kattesminke, som står i et popartsy 60-tallskjøkken og vrenger ut tarmer, fuglefostre og fiskeøyne av diverse retter, som hun med innlevelse prøver å mate seeren med gjennom skjermen.

En rosa ørelappstol er forbundet med TVen ved en navlestreng av bacon – som sikrer at seeren fôres med skitet enten han vil eller ikke. Opplevelsen er heftigere enn forventet, for selv om fargerike, overeksponerte kommentarer til forbrukersamfunnets onder er kjent kost, får dette slagkraft i god gjennomføring.

Før interessen for selve videoen daler og alt blir kjedelig, slår plutselig de spygrønne og gule veggene, gulvteppet i sort pels og ikke minst en emmen kjøttlukt, inn på bevisstheten, og gjør det bittelille rommet mye mer ubehagelig enn først antatt. For kvalme er en sterk følelse.

Kanskje bare litt for sterk til å bære et så lett budskap. Det blir litt som... ja, som å stå i et rom som lukter bacon, med spygrønne vegger og omgitt av navlestrenger, mens noen gauler at du ser for mye på tv og lar deg jo faen meg mate med hva det skal være.

Reaksjonen er mindre absurd enn situasjonen. Slapp av, muttern. Ikke ta sånn på vei. La meg være i fred. Jeg er kvalm.

Maren Ørstavik • Åse Holthe (foto)