2010-09-22

Jeg forlot Det Norske Teatret (DNT) med blandede følelser; deprimert og lykkelig på en gang. Deppa fordi jeg ikke kunne skru tiden halvannen time tilbake og oppleve stykket en gang til. Lykkelig fordi det spilles helt frem til 16. oktober.

For er det en ting jeg gleder meg til, så er det å se Unge Werthers lidingar om igjen. Til å se Torbjørn Eriksens fremragende tolkning av hovedperson Werther, der underteksten er like klar som ordene selv, og komikken håndteres like elegant som galskapen. Til å se regidebutant Jonas Corell Petersens upretensiøse lek med teaterformen, og den mest kompromissløse sexscenen som noensinne kan ha funnet sted i kjelleren på DNT.

Jeg gleder meg til nok en gang å være med på den småkleine åpningen, med vafler og revy, som om regissøren bevisst legger galt premiss for forestilingen, dytter oss over i feil spor, i motgående kjøreretning, slik at man frontkolliderer med alvoret når det endelig kommer. Jeg gleder meg til å se det regne appelsiner nedover veggene, og til å se Lotte, spilt av Marie Blokhus, fly på langrennski, og lure på om tårene nedover kinnet kommer av latter eller sorg.

Men aller mest gleder jeg meg til å se kjærligheten drive unge Werther til vanvidd enda en gang, se Eriksen gå ut av rollen, gjøre narr av sine egne replikker, og ha dialog med suffløren, så skillet mellom skuespiller og karakter nesten forsvinner. Og så, plustelig, få handlingen belyst fra et helt annet perspektiv. Fra Lottes forlovede, Albert, sin side. Rolig og nedtonet, men likevel kraftfullt.

Per Harald Borgen