2010-09-15

Übergalaktiske kalas av dreven elektronisk instrumentalmusikk er sjelden vare, men dét er nøyaktig hva tigerstadskvintetten Pow Pow leverer med Last Days On Earth. Stilen ligger et sted midt imellom Röyksopp og Jaga Jazzist, og skiva som står som ei påle i deres celebre selskap.

Introen bygger seg opp til en beat som er tight som fanden selv, før det glir over i «The Ark», en fest av en låt, med en så happy driv at du kan komme til skade for å bevege deg. Derfra kommer tøffe temaer slag i slag, alltid i en hårfin balanse mellom det trygge og det originale, mens vi svever utover i rommet. I den andre enden av albumet viser Pow Pow musikalsk tyngde, med progressive «Genesis» og den svevende finalen «Escaping Gravity».

Pow Pow dveler godt og lenge på de samme temaene, så det kunne kanskje vært flere overraskende brekk, og grensene kunne kanskje vært dyttet litt lenger. På sitt beste er skiva likevel så bra at kritikken falmer til småpirk. Bassen kan ligge på en og samme tone i en evighet, og likevel svinger det som rakkern.

Den kanskje største prestasjonen til Pow Pow, ved siden av at det har laget et beintøft konseptalbum, er allsidigheten: Dette er ti spor med rendyrket driv, som er like egnet på en rolig formiddag som til å akkompagnere de duggfriske på en minnverdig fredagskveld.

Mikael Lunde