Gleden ved å gå til grunne

Det er først når du har mistet alt at du har frihet til å gjøre hva du vil.

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Muntergang

# Atle Berge

# Samlaget

«Det er først når man tar verden fullstendig på alvor at man potensielt er sinnsyk,» skrev Jens Bjørneboe i Frihetens øyeblikk. For Pål Stordalen, jeg-karakteren i Atle Berges glad-dystopisk titulerte debutroman, søkes frihet fra verdens alvor gjennom sosialt og fysisk forfall.

I en verden fylt med regler og restriksjoner, hvor det er forbudt å juble på fotballkamp og «vaksen trappegange» er innarbeidet, alt fordi mangel på tilstrekkelig alvor kan true samfunnets (les kapitalismens) stabilitet, lar Pål seg selv forfalle sosialt til han er på uteliggernivå sammen med den narkomane kjæresten Katrine.

«Vil du ikkje meir, forstår eg det,» sier Katrine. «Det er ditt val. Men eg har ikkje noko val, eg». Katrines undergang er legitim, hun er narkoman. Syk. Men Pål er en oppegående og frisk ung mann som velger forfallet selv. Dette gjør at han får problemer med det kafkaeske ordensapparatet Alvorets sikkerhetstjenester (AST), og må inn til en «belæring,» mistenkt for å mene at ting som prestisje og skam er meningsløse i lys av døden.

Berge tar opp klassiske og viktige (alvorlige) tematikker, og behandler dem på en fengende måte. Det er litt overvåkningssamfunn, litt konformitetspress og litt formanende nå-må-du-bli-voksen-moralisme som møter Pål på hans ferd mot bunnen.

Du får sympati og interesse for hovedpersonene Pål og Katrine, de fenger. De fremstår dels som ekte mennesker, dels litt karikerte, som litterære klisjeer. Litt som Pelle og Lena fra Døden på Oslo S, uten at det er noe negativt. Også fordi verdenen de lever i er halvt hverdagsdrama og halvt tegneserie/fantasi.

Det er noe umiskjennelig Hovlandsk ved språket og tonen i fortellingen. En lavmælt og innerslutta hovedperson, det litt naive skråblikket, ambivalens til både det ene og det andre, selve livet inkludert: «Eg låg på magen med det ujamne nylongolvet mot kinnet, spelte tanketom, men takla rolla dårleg; tenkte på obotlig einsamhet, døden og ubegripelege proporsjonar på tid og rom».

Men det blir ikke for mye, altså, det er bare kult. Berge har skrevet en kul bok.

Powered by Labrador CMS