2010-09-01

Lykkefeltet handler om psykologistudinen Stine som må flytte hjem for å ta seg av sin storesøster som faren tror skal begå selvmord mens han er på jobb. Faren er selv psykolog, og Stine følger pliktoppfyllende i hans fotspor.

Boken er stilsikker i sin minimalistiske førstepersonstil som passer temaet godt. Vi kommer nær protagonisten og får et godt bilde av hvordan hun analyserer, eller overanalyserer, menneskene rundt seg. Selv om boken behandler alvorlige temaer som psykiske problemer og suicidale tanker, prøver den å bevare en svart humoristisk brodd. Dette er av og til morsomt, men for det meste skaper det bare en uhyggelig stemning, og en følelse av at noe, et eller annet diffust og uhåndgripelig, er galt.

Og visst er det det. Hele boken er, drypp for drypp, en sakte erkjennelse av at protagonistens virkelighetsoppfatning ikke er helt pålitelig. Boken tvinger leseren til selv å ta på seg psykologbrillene og klarer på en effektiv måte å formidle problemet med å definere hva som er normalt. Det sies at psykologistudenter studerer det de gjør for å finne ordene til å beskrive sine egne lidelser. Det gjør ikke hovedpersonen i denne boka. Hun studerer det for å bevise at det er alle de andre som er gale.

Boken er et must for alle psykologispirer der ute, men er også for alle andre. Boken er lettlest, men ikke lett, den er humoristisk, men ikke morsom, den er tankevekkende, men ikke bælærende. Denne boken er god.

Andreas Sveen Bjørnstad