Samspilt indie varmet kalde kropper en sur augustkveld på Sogn.

2010-09-01

Høsten har meldt sin premature ankomst, regnet hagler og kulda biter, men inne på Amatøren er det varmt og godt. Stearinlys på bordene, vaffellukt fra kjelleren. Det er lørdag kveld og duket for melankolsk indierock på Rock am Sogn. Stor-Oslo-bandet Tvang åpner med et knippe klangfulle låter med enkle tekster på norsk. Det er delvis tungt, delvis svevende, litt Mew og litt Seigmenn. Dessverre høres vokalen til Marita Sørli fra Bermuda Triangle, som ofte spiller med bandet, nesten ikke på de to første låtene. Lydmannen får etter hvert litt mer orden på sakene sine, men svak vokal og høyttalertrøbbel trekker ned opplevelsen av et band som ellers er fint å lytte til.

Sa jeg fint? For det blir nesten litt for behagelig. Ord som ensformig og konformt, nær en smule søvndyssende, dukker raskt opp i hodet. Bandet er liksom litt for langt borte, et sted inne i musikken sin. Fåmælte utenom låtene. Det er greit, vi kan godt drømme oss bort til andre planeter en sur lørdagskveld i Oslo. Det hele får Tvang til å framstå som en helt grei oppvarming til neste band, Cold Mailman, som omsider kommer seg på scenen etter en lovlig lang opprigg.

Bodøværingene, som er på samme plateselskap som Kråkesølv, serverer melankolske låter i sidegata til Tvang, men har langt mer driv og bedre lyd denne kvelden. Det er lavmælt indie på engelsk, litt mindre tungt enn foregående band, men gir samme stemning og assosiasjoner. Amatøren er fullere nå og det er fortjent. Cold Mailman er gode å høre på. Kjemien i bandet stemmer, musikken flyter, publikum flyter, den gjør seg så mye bedre på Amatøren enn hjemme i stua di.

Vi kunne godt hørt et par låter til når bandet takker av. Og til tross for forvarsel om kraftig høstmelankoli, er sjela varm der vi trasker hjemover i klissvåte sommersko.

Eir Torvik • Ketil Blom (foto)