«Isn’t that funny?» gjentar døgnfluene May og Horace mens de flørter heftig for å få gnidd seg mot hverandre før tida er ute. De er født til å pare seg og dø på under 24 timer, finner de ut når de ser seg selv studert på TV av David Attenborough. Men for publikum blir det ikke så innmari morsomt.

De fem dialogene Teater Neuf har valgt ut handler mest om sex og kjærlighet mellom mann og kvinne. Det fungerer best når lokalene utnyttes for hva de er verdt i Bokcafeen. Cafesketsjene er lettfattelige og artige, og stemningen tar seg opp. Dessverre faller den raskt i Storsalen og Teatersalen. Energien på scenen er for lav til å fylle store saler med dårlig lys, og sketsjene blir mer langtekkelige enn underholdende.
Mer av teksten burde vært oversatt; engelsk dialog er vanskelig for både skuespillere og publikum. Og hvorfor ikke ta i bruk travlere scener når Chateau Neuf først skal brukes til vandreteater? Det hadde vært interessant å se fredagspilsen utfordret av teaterkunst i Glassbaren.

Teater Neuf skal ha honnør for å dra fram en i Norge relativt ukjent dramatiker. Dialogene har ofte både sårhet og dybde, og på tross av uforløst komisk potensiale er det døgnfluenes kamp mot tida som metafor på det korte menneskelivet som gjør mest inntrykk.